Nødrett og borgervern

Folkehelseforbundets formål er å sikre et bedre folkehelsetilbud mens vi venter på effektiv minoritetsbeskyttelse på rusfeltet. For å beskytte brukere og samfunn mot den destruktive dynamikken som forbudet medfører knytter Folkehelseforbundet brukere og produsenter sammen, hvilket er omstridt, men vi forventer at politi- og påtalemyndighet ikke saboterer dette tiltaket for folkehelsen.

​

​Etter 60 år med ruspolitikk på totalitære premisser er det klart kuren er verre enn sykdommen. Politisk spill, hykleri og ansvarsfraskrivelser viderefører straff på rusfeltet, men vi må ikke glemme at formålet med loven var et narkotikafritt samfunn. Politikerne trodde i 1961 at dette idealet ville være realisert innen 25 år, men tilbud og etterspørsel viste seg sterkere enn noen hadde trodd. Verdenssamfunnet prøvde i 20 år til før FN innså at målet ikke kunne nås, og de siste ti år har folkehelseperspektivet erstattet det narkotikafrie idealet.

​

​Det følger at forbudet ikke bare virker mot sin hensikt, men at målet bak loven er oppgitt – hvilket betyr at loven er uten grunnlag og regjeringen er på tynn is. Rettsstatsprinsipper bygger landet og siden 1980-tallet har kriminologer og rettssosiologer beskrevet jakt på syndebukker som den sentrale drivkraften bak forbudet. Parallellene til rase- og homofililovgivning gjør det stadig mer ubehagelig for riksadvokaten å ta på seg bøddelrollen, og for politi- og påtalemyndigheten står valget mellom å videreføre panikk eller ta et oppgjør med en ukultur som straffer på tilbakeviste premisser. Det er så enkelt. Rettsstatens garantier er klare, samtlige utredninger på rusfeltet svekker regjeringens posisjon, og etter rusreformrapporten er det ordensmaktens ansvar å ta et oppgjør med offentlig panikk.

​

​Politiloven er klar på at politiet enten alene eller sammen med andre skal beskytte mot alt som truer rettssikkerhet og rettsstat – og ingenting truer rettsstaten mer enn offentlig panikk, som er dokumentert av Rusreformutvalget. I den grad panikk har preget politikken vil ikke rettsstatsprinsipper være tilstrekkelig vektlagt, og samfunnet vil være plaget av totalitære impulser. Dette har vært tilfellet i 60 år, og det er unektelig at justisdepartement har sviktet sitt fagansvar. Det er heller ingen tvil om at justisministeren beskytter en ukultur som må tas et oppgjør med, og Riksadvokaten er klar på at «Påtalemyndigheten – og domstolene der de involveres – har et særlig ansvar for at tvangsmiddelbruken skjer i overensstemmelse med norsk lov».

​

​Politiloven gjør klart at «politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig», men det er i dag omstridt om forbudet oppfyller et legitimt formål. Om et regulert marked er bedre enn et kriminelt marked, vil forbudet ha et problem med menneskerettighetene, og politiloven og etiske retningslinjer er klare på at politi- og påtalemyndighet skal sikre effektiv rettighetsbeskyttelse.

​

Slik beskyttelse plikter politi- og påtalemyndighet å sørge for i etterspillet som følger av ARODs cannabiskafe på Bislett, men det er ikke sikkert rettsstatens garantier respekteres. Vi har sett politi, påtalemyndighet, og domstoler beskytte forbudet mot konstitusjonell kritikk i 15 år og Folkehelseforbundet oppstår som et viktig borgervern etter flere tiår av ansvarsfraskrivelser på rusfeltet. Det er i all enkelhet to veier videre, og om politiet påtreffer våre medlemmer eller dyrkere forventer vi at de får være i fred. Så lenge rettsprosessen etter ARODs cannabiskafe går på skinner ser vi ingen grunn til å kjøre flere saker gjennom rettssystemet og det beste for folkehelsen og rettsstaten er å la cannabisklubben fungere som et tryggingsprosjekt mens de forfulgte venter på et effektivt rettsmiddel.​

​

Slik kan politiet og Folkehelseforbundet sammen trygge helse, rettsstat, og rettsikkerhet i tider med offentlig panikk. Dette fenomenet kan ikke videreføres uten svikt i ledelse, og Rolleforståelsesutvalgets fokus på en konflikt mellom styringsjuss og rettighetsjuss avslører et systemisk problem. I den grad styringsjuss har vært prioritert, vil manglende rettighetsbeskyttelse være en realitet, og politiet har et selvstendig ansvar for å beskytte brukere og samfunn mot en politisk prosess på villspor.​

​

Riksadvokaten er informert om cannabisklubben i dette brevet og alle krav til sivil ulydighet er ivaretatt. Folkehelseforbundet er et resultat at flere tiår med ansvarsfraskrivelser på rusfeltet, selv om flere i politiet vil være imot cannabisklubben. Å se vekk fra at cannabis produseres og distribueres er stikk i strid med politiets tradisjonelle tilnærmelse, men det finnes ingen forskning som viser nytteeffekt av politiets metoder. Tvert imot, forsking viser at jo mer politiet blander seg, desto verre blir det, og det er derfor Folkehelseforbundet oppstår. Vi har grunnloven som fundament – hvilket regjeringen mangler – og i de tilfeller hvor politiet reiser sak, vil vi kreve full bevisføring og et rettsløp som viser forbindelsen til fortidens vilkårlige forfølgelse.

​

​Grunnlovens § 89 gir domstolene «rett og plikt» til å kontrollere loven og avgjøre om forsvarerne av straff ivaretar bevisbyrden. Vitneplikten er klar, hundretusenvis av straffesaker omstridt, og justisministeren må besvare spørsmålene som den rettighetsorienterte debatten reiser. Om regjeringens straffelyst mangler prinsipiell forankring, kommer Ansvarlighetsloven til anvendelse, og kravet om rettighetssikring kan ikke ignoreres uten at 200 års rettstradisjon krenkes.

​

​Om politiet griper inn i virksomheten forventes derfor at politi- og påtalemyndighet bidrar til et effektivt rettsmiddel, slik riksadvokaten legger opp til i rundskrivet om mål og prioriteringer for 2024. Sett fra grunnlovens perspektiv er det ikke mulig å sykeliggjøre brukere eller demonisere selgere uten å vurdere forholdet til menneskerettighetene og politijurister eller statsadvokater som beskytter systemet mot konstitusjonell kritikk vil kjenne grunnlovens vekt.​

​

Det betyr at landssvikerkampanjer og lignende verktøy vil tas i bruk. AROD har gått frem med slike kampanjer før, og det er på det rene at statsadvokater har plikt til å støtte kravet om konstitusjonell kontroll av ruspolitikken. Rent faktisk, fordi staten i 15 år har satt rettsstatsgarantier til side for å videreføre vilkårlig forfølgelse, er det langt større fallhøyde for politijurister enn dyrkere og brukere. Det handler om å være på rett side av historien og etter 60 år med en ruspolitikk på tilbakeviste totalitære premisser betyr det at de ansvarlige for straff må forklare seg for en uavhengig, upartisk, og kompetent domstol.

​

Folkehelseforbundet vil kjempe for medlemmenes helse og rettssikkerhet, uavhengig av om politiet griper inn eller ikke. Jo flere medlemmer, desto mer minelegger vi et konstitusjonelt terreng, og om politiet reiser sak må ikke bare justisministeren vitne, men også helseminister og andre ansvarlige som har sett vekk fra grunnlovens vekt på rusfeltet. Avskjæring av varslede vitnebevis vil være i strid med både EMK artikkel 13 og artikkel 6 nr. 3 bokstav d, og vi erklærer kamp mot enhver jurist som stiller seg i veien for vårt oppdrag for folkehelsen.